Å besøke min far Gösta var spennende, men også forvirrende. Jeg savnet ham med en dump sårhet i brystet, særlig når jeg følte meg alene. Og det gjorde jeg en del under oppveksten. Min mor forlot ham en vinterdag i starten av 1956. Hun hadde meg leiende etter seg og min nesten nyfødte bror Jakob på armen. Snedrev i Skåne. Vi tok toget. Jeg var tre og et halvt. Og skjønte ikke at jeg vinket farvel til pappa på ordentlig der han sto igjen på stasjonen med triste øyne.
Noen år senere – i 1963 – var vi på vei tilbake til Skåne i stappfull bil, og skulle hilse på min far og hans barn, han hadde mange av dem. Han var kunstmaler og bodde i et rødmalt trehus ved stranden. Min stefar Aage var litt vaktsom til å begynne med, men de sto visst på god fot med hverandre, alle de voksne. Jeg følte et eiendomsforhold til huset og stedet og min far og hans barn, særlig Rebecca og Aino, som var nærmest Jakob i alder, men som var mine søstre, og ikke hans.
Jeg elsket søstrene mine. De var morsomme. De sa hva de ville og kunne løpe med tresko. Det kunne ikke jeg. Jeg måtte trene. Og fikk gnagsår over vristen.
Stranden var kritthvit. Jeg hadde aldri sett en så hvit sand. Men vannet var iskaldt, sjokkerende iskaldt og evig langgrunt. Vi fikk beskjed om ikke å vasse. Det var farlige understrømmer her. Man kunne bli dratt ut. Og drukne. Barn gjorde visst det. Jeg grøsset og speidet utover Østersjøen. Tenk, drukne i den grå vannflaten.
Jeg har vært utallige ganger i Skåne, men aldri villet bade. Både på grunn av vanntemperaturen og på grunn av dødningene som kjenner mitt navn.
Et stykke bortenfor lå et slags gjestehus eller noe slikt med minigolfbane og kiosk. Der kjøpte vi saftis. Den svenske saftisen var bred og stor og meget farverik og ble levert med to pinner. Saftisens katamaran. Jeg valgte kanskje grønn og lilla. De hadde spennende farver.
Skåne. Kjølige kvelder. Urolige netter. Lillebror Ole sov i en skuff. Han måtte vike for oss. Jeg var merkelig stolt av faren min. Han var brun i huden, med mørkt skjegg og myke øyne, han snakket alltid med dyp, rolig stemme, lo distré, og pattet på sin pipe. Han hadde mange piper. Hans hender lignet mine, det sa min mor. Det gjorde meg stolt. Jeg studerte hendene mine.
Jeg likte å sitte i atelieret. Det luktet så godt av linolje, farvetuber og terpentin. Han malte på store lerret. Grå og dystre motiver pålimt hår og papir. Magre bengrinder, gustne av død. Han var inspirert av Auschwitz. Hvem ville ha dem på veggen? undret jeg. Auschwitz-perioden ble kortvarig. Jeg tror det var smart.
I Norge nektet Beatles’ «From Me To You» å forlate Topp 20. Jeg visste ingen ting om det, og enda mindre om dramaet som utspilte seg i England, hvor Beatles var brennhete og klarte å kapre en 4. plass på singlelisten med den kostbare EP-en «Twist And Shout». EP på TOP 4. Det hadde ingen klart før. Ikke engang Elvis.
Selv var jeg altså i «du gamla du fria», hos min far i Skåne.
Da jeg var vel bevandret i Nils Holgersson, gledet jeg meg til mitt første møte med Glimmingehus. Borgen så gåtefull og truende ut der den lå ute på flatmarken, men jeg ble skuffet, for det var en borg uten festningsmurer. Den sto bare der og ventet. Da vi nærmet oss, så jeg at den hadde skyteskår i massevis og veldig små vinduer plassert høyt opp på veggene. Ingen kom inn den veien.
Inngangsdøren var bitteliten og plassert midt på den enorme fasaden. Lett å stenge. Det eneste som ville funket her, var stridsvogner, og det hadde man ikke i middelalderen. Dessuten var borgen omkranset av en vollgrav med vann og slimete planter.
Da vi gikk inn, var min respekt for Glimmingehus gjenvunnet. Nå gjensto det å se om rottene jeg husket fra hørespillet i Barnetimen, regjerte her. Det luktet tungt og innestengt. Lukten hadde en vammel, litt skarp genser-bismak, som råtnende ull, forestilte jeg meg.
Det var tungt å klatre etasjer. Man hadde ikke heis i middelalderen. Men helt opp kom vi, under loftsbjelkene og skråtaket. Lyset falt inn gjennom glugger. Det fortrengte ikke mørket. Jeg forsøkte å gjennombore det med blikket og kjente gys av angst og ubehag. Men nei. Ingen plirende, blinkende rotteøyne å se. Glimmingehus sto helt stille og ruget over sine hemmeligheter. Jeg forestilte meg Nils Holgersson på forte ben langs bjelkene. Så gikk vi ned.
Tankene fløt hjemover. Jeg var ferdig med fjerdeklasse. Jeg var også ferdig med Prinsdal skole. Skolen hadde gitt meg mye sorg og spenning. Man visste ikke så mye om mobbing den gang. Men det sved like vondt. For mitt vedkommende kom avgjørelsen etter siste skoledag før sommerferien, da en gjeng røk på meg, faktisk like utenfor skolens område, og for øynene på en av lærerne, som ignorerte opptrinnet og mine redde rop. Han spaserte rett forbi med blikket bortvendt. Bøllene kastet meg i bakken. Noen dyttet brennesler opp i kortbuksene mine. Det sved og brant. Så trakk de seg leende tilbake og etterlot meg i en haug av armer, ben, og underbuksen full av smerte, skam og fornedrelse.
Da tok mine foreldre meg ut av skolen og meldte meg inn på Rudolf Steinerskolen på Huseby. Så langt fra Prinsdal at det kunne vært på et annet kontinent.
Det tenkte jeg på mens vi kjørte tilbake til min far, kunstmaleren, etter besøket på Glimmingehus. Der vanket det søtt, skånsk brød med skånsk hvitost. I hvert fall tror jeg det var skånsk, for slike brødskiver fikk jeg bare der.
Jeg var en guttunge uten voksne tanker. Det var sommer. Og alle gutter vet hva det innebar. I hvert fall i 1963. Sommermodus.
Sommermodus også når man kom hjem. Klatre i trær, sykle om kapp, lete etter luntetråd på bygningsfeltene og tomhylser på skytebanen.
På bensinstasjonen jobbet en hyggelig kar i grå, oljete arbeidsklær. Han ga oss Esso-klistremerker òg, hvis vi var heldige, skyggelue av stoff med gjennomsiktig grønn eller gul plastskygge. Akkurat sånn som han selv brukte. Det var rift om de luene, og lykken var definitivt en slik når man hadde tapt kampen med brødrene om sommerens Donald-skjerm i siste ukes Donald Duck & Co.
Sykkelen min hadde skvettlapp med stor N og kattøye. Den tok meg dit jeg ville, uten gir, det var bare å trå på. Kanskje for å handle. Da gjaldt det å få mor til å gå med på kneippbrød. I kneippbrødposen lå det nemlig et glanset sort/hvitt samlebilde av en bilmodell. Man håpet også ivrig på en eske Corn Flakes fra Kellogg’s. På baksiden av disse var det en stilig maske til å klippe ut. Jeg husker to: klovnen og Donald. Strikk måtte man feste selv.
Det hendte at man hadde noen magre slanter som gjerne gikk til tyggegummi med samlerbilder av filmstjerner og amerikanske popsangere som Jayne Mansfield, Bobby Darin og Paul Anka.
Eller man kunne klemme til og kjøpe et Spion 13 eller Serie-magasinet; duften av trykksverten fra disse sort/hvitt-heftene var vidunderlig når de var flunkende nye og uleste, jeg inhalerte hver gang jeg bladde om.
En og annen gang kjøpte man «forundringsposen», en anonym hvit pose hvis innhold man bare kunne gjette og håpe på, kanskje vanket det snop og små leker, men sjelden, de var alltid en skuffelse. Man lærte aldri. Hvis jeg kjedet meg, skrev jeg bilnummer.
Utgivelsen av verdensnasjonalsangen «She Loves You» nærmet seg, The Beatles’ fjerde single, 24. august. I England. På Prinsdal visste ikke jeg noe om det. Jeg forberedte meg til skolestart på ny skole, på den andre siden av byen. Mine foreldre, nå tungt influert av Jens Bjørneboes «Jonas», hadde funnet ut at den gåtefulle mysteriekatedralen på Huseby var min redning etter all Prinsdal-mobbingen.
Før skolestart hadde jeg allerede vært der flere ganger. Det var ingen imponerende bygning, den var rar, men ikke så fremmedartet som jeg hadde ventet, et brakkelignende tilbygg minnet mer om Moelven-brakker, det lå bygningsmaterialer i skolegården, og lengst vekk fra hovedbygningen, på motsatt side av skolegården, var det en skogkledd kolle som virket fristende å utforske. Det skulle man imidlertid ikke, og vaktmesteren, som virket streng, viste meg ståltråden som var spent i hele skolegårdens bredde bare noen få meter inn i skogfeltet; der gikk grensen for antroposofiens håpefulle.
Selvfølgelig skrittet de mest rampete over grensen og satte seg trassig i lyngen, en meter inn på ulovlig grunn. Jeg skulle fort bli en av dem, for som ny i klassen blir man først kjent med de «slemme». Her het de Stig og Jens. Den godmodige, høye og litt overvektige gutten med sleik het Ketil Bjørnstad. Ham skulle jeg ikke bli kjent med før mange år senere – jeg som journalist, han som musiker og forfatter.
Dette var blandet klasse, ikke som på Prinsdal, hvor man hadde rene gutte- og pike-klasser.
Møtet med klasseforstanderen var overveldende. Han ruvet, han hadde en vorte ved nesevingen og mysende, oppmerksomme øyne. Han het Dan Lindholm, lignet på Kittelsens troll og hadde et stemmevolum som fikk sementblanderen ute i skolegården til å skrangle når han manet klassen til ro med sitt rungende «SILENTIUM!». Lindholm var en imponerende skikkelse, og jeg ble mer imponert enn skremt. Han ønsket meg velkommen.
Det ble en annerledes skole. Det hadde jeg skjønt for lengst. Vi skulle få silkebøker, men ikke så mange skolebøker. Bøkene måtte kjøpes. Blant annet, og vel egentlig særlig, en tysk bok. Tysk?!? Skulle vi ha tysk? Det skulle vi. Jeg husker ennå første linje av en av bokens fortellinger. Jeg lærte ikke så mye tysk i løpet av min korte tid hos Lindholm, men jeg husker denne linjen:
Auf einem misthaufen stand ein hahn und krähte laut und schlog mit den flügeln.
Skulle enkelte bøyninger og noe ortografi være i gråsonen, så la dem. Det er like fullt imponerende å huske så meget satt i system av et sprog jeg aldri hverken har likt eller mestret. Jeg imponerte nabobarna på Prinsdal også. De syntes det var veldig rart at jeg plutselig gikk på skole et helt annet sted i verden, og en så annerledes skole, og deklamerte på tysk.
Jeg var alltid ganske trett når jeg fant plassen min i klasserommet. I en av de første timene hadde vi eurytmi. Det lignet litt på linjegymnastikk, bortsett fra at man beveget seg ganske rart. Noen øvelser inkluderte små staver som man sjonglerte med. Det ble jeg god i. Og demonstrerte med en passe lang pinne på Prinsdal. Det gjorde lykke.
11 år og helt alene med bussen til Østbanen. Unnagjorde Karl Johan på forte ben til Nationaltheatret, forbi uteserveringen Pernille og ned til undergrunnsbanen. Passe på å ta Lijordet-banen, ingen andre. Glo på Brylcreem-reklamen og snuse inn den kalde, litt grumsete tunnelluften. Kjenne på veggautomaten om noen av lukene med sjokolade var åpne. Sitte helt foran, på knærne i setet, og lene seg mot ruten mens vi suste gjennom mørket. Skummelt etter Sørbyhaugen. Kjørte han rett frem, eller tok han av mot høyre? Puh! Av på Huseby. Veldig viktig. Jeg kunne veien. Men kjente at jeg var nervøs.
Småspringe til Rudolf Steinerskolen, helt ute på landet. Engene på venstre hånd, der lå en liten kiosk som solgte innmari god, gul saftis, og langt der oppe, i en bue mot høyre, lå den fremmedartede skolebygningen.
Skolestart på Rudolf Steinerskolen. Annerledes måneder med rare fag og en titan av en klasseforstander. Jeg ble med en i klassen hjem en av de første ukene, og han hadde en storesøster med mange gule Cliff-singler og to (sorte) med et band jeg aldri hadde hørt om før: The Beatles. Jeg fikk høre «Twist And Shout» og «She Loves You» og ville fryktelig gjerne høre dem en gang til. Og enda en. Tildragelsen skjedde antagelig så vidt inn i september.
Som Steinerskole-gutt opplevde jeg en ny verden. En ukjent verden. Man lagde bøkene sine selv. Man brukte fete farver. Mellom sidene lå et gjennomsiktig silkepapir, så tegningene ikke ødela hverandre når man lukket boken.
De fine Caran d’Ache-farveblyantene som min mor hadde kjøpt i beste mening, fikk jeg ikke lov til å bruke. Nedslående. Nedslående var også tysktimen. Jeg skjønte ingen ting, selv om Dan Lindholms begeistring nesten lurte meg til å tro at jeg skjønte noe likevel. Men jeg lærte teksten utenat. Deler av den sitter som nevnt ennå.
Skoleveien var lang og utmattende, men ikke kjedelig. Tenk, Karl Johan hver dag! En spennende gate for en 11-åring ute på fantestreker med Jens og Stig. Inne hos Rich. Andvord stjal jeg en kostbar fyllepenn. Den lå i et lekkert futteral. Jeg visste ikke riktig hvordan jeg skulle buksere den forbi min mor og stefars granskende skepsis. Jeg var uansett en ubrukelig tyv, og min stefar knep meg.
Hvor jeg hadde den fra? Et spørsmål jeg var så uforberedt på at sannheten datt ut av meg, pakket inn i fortvilede tårer. Bekjennelser, reprimander, og verst av alt: Jeg fikk i oppdrag å levere fyllepennen tilbake, helt alene til de voksne som helst sikkert hadde sinte ansikter og ville ringe politiet. Ja, det kunne godt hende, sa min stefar slemt, og du har bare deg selv å takke.
Jeg sov nesten ikke den natten, og gruet meg syk. Hos Rich. Andvord var de hverken snille eller slemme, bare veldig humørløse. Jeg måtte bukke og snakke med butikksjefen, og han skrev meg inn i boken sin. Men han roste meg for min ærlighet. Ingen snakket om politiet. Jeg kom svært lettet på skolen, men unngikk Stig og Jens i skolegården. Ikke for alt i verden skulle de få høre om min ydmykelse.
«Sukiyaki» husker jeg godt. Den var så innsmigrende tiltalende, og likevel urovekkende fremmedartet. Den kom sakte vuggende mot deg gjennom dypt vann, og stemmen til Kyu Sakamoto brast nesten, overmannet av hjertekrystende sorg. Jeg hadde lyst på den platen.
Norge hørte på japansk pop. Omtrent samtidig slo et av tiårets mest dramatiske hendelser til i nærmiljøet: Norgeshistoriens største politijakt, rømlingene fra «Botsen». Sitrende spenning og grenseløst skummelt. Det skjedde jo rett der ute. Kanskje ved skøytebanen, eller oppe ved branntårnet. Fantasien er en dyktig dikter.
Jakten på rømlingene fra «Botsen» preget samtalene til både barn og voksne. En skikkelig nerveryster. Bare å tenke på Botsfengselet kjentes illevarslende. Det måtte en grundig etterbehandling med Egon Olsen & co. til for å slette den følelsen.
Vind og regn, og farlige forbrytere luskende rundt i skogene, det var høsten 1963 for meg. Jeg kom meg gjennom dagene med årvåkent blikk.
Siste uken i september debuterte «She Loves You» i Norge. Man var fortsatt ikke helt rede. Det samlede salget av Beatles’ plater så langt kunne telles i hundrer, ikke tusener, selv om de registrerte seg på Arbeiderbladets liste. Det måtte en svensk miniturné og et svensk tv-program, «Drop In», til for å åpne ørene på Norges håpefulle.
Akkurat denne høsten var det trettende skolevei og veldig annerledes undervisning som opptok meg. Alle i klassen bodde langt fra hverandre, det trakk oss ikke sammen, det gjorde bare tilværelsen enda mer stusslig, det var vanskelig å få seg en bestevenn, og hjemme på Prinsdal så de på meg med undrende øyne. Utskuddet. Annerledesgutten.
Jeg ble litt kjent med Erik, som bodde like ved skolen, han hadde masser av Airfix’ ensfarvede miniatyrsoldater, og vi dro på ekspedisjon langs Lijordet-banen – på skinnegangen (skummelt) hele veien fra Hovseter til Lijordet, tunnelen etter Røa var skikkelig skremmende, for akkurat da begynner det å synge i skinnene.
Fra Lijordet snek vi oss ned til Eikeli, hvor en i klassen som het Elin bodde. Hun var det peneste jeg hadde sett, og vi sørget for at hun ble oppmerksom på oss der vi sto og hang like utenfor rekkehuset hennes. Hun ropte. Det kilte i hjertet, men vi lot som ingen ting. Da ropte hun igjen, og før jeg visste ordet av det, kom hun gjennom døren som skutt ut av en kanon. Et blaff av panikk slo gjennom brystet. Elin! Jeg løp det forteste jeg kunne mot skogholtet rett nedenfor Eikeli skole, og klatrer som et ekorn opp stammen, ja, jeg løp den nesten, og ble hengende over en gren høyt, høyt oppe, med buldrende hjerte og snappe etter luft, mens hun lo og trakk seg tilbake.
Jeg fikk ikke til noe mer enn det. Mine fremstøt for å utvikle kjæresterier falt alltid på stengrunn. Jeg skjønte ikke hvordan man gjorde. Jeg var sky og redd og lettforelsket. Ingen god kombinasjon.
Jeg traff Elin igjen mange år senere, på en fest hos Tormod en gang på 1970-tallet. Hun var like vakker, men jeg oppnådde ingen kontakt. Jeg tror hun var lei seg og slet med noe i livet sitt.
Når jeg sier navnet hennes høyt i dag, kjenner jeg en stilt kilende ømhet i brystet. Hun vil alltid være den peneste jeg har sett.
Roy Orbison: «In Dreams» (juli 1963)
Han vandret rundt som en sortkledt gåte, en stor mann, skummel bak sine mørke solbriller. Men når Roy Orbison åpnet munnen, lyttet englene. Den mørke, mystiske figuren ble til ved tilfeldigheter og speilet på ingen måte Roys personlighet, bortsett fra at han var sky. Men the tall dark stranger var en effektiv innpakning i forbløffende kontrast til den mektige, operakraftfulle stemmen og sjelekvalene den formidlet i vakre popmelodier med dramatiske stigninger, alt delikat omsluttet av korstemmer, strykere og et superlag av Nashville-musikere.
Det fantes ikke noe mer ensomt og vakkert enn lyden av Roy Orbisons innspillinger i årene 1960–65. At denne store og ikke veldig billedskjønne karen våget å gi så uforbeholdent av sitt indre, var unikt. Roy Orbison var ekte. Han fikk hjerter til å gråte.
Roy var blant de første artistene som styrte sin egen karriere. Han involverte seg både i produksjon og arrangementer, han skrev mange av låtene sine selv, og hadde også det avgjørende ordet i valg av coverlåter. Han tok LP-formatet alvorlig, selv om han prioriterte singlene.
«In Dreams» er hans fjerde album og det siste han laget før han oppdaget The Beatles (han turnerte med dem i England i 1963). Tittelkuttet ble en gigantslager, men sin monumentale plass i Roy Orbisons diskografi vant den ikke før 23 år senere, da David Lynch bygget psykodramaet «Blue Velvet» rundt en nyinnspilling. Albumet inneholder også en annen slager, den dypt blåtonede og vidunderlige «Blue Bayou».
Orbison har navnet sitt på bare fire av de 12 låtene, men stemmebruken hans og måten kompet er bygget rundt den, gjør at han eier også coverversjonene. Selv Everly Brothers-hit’en «All I Have To Do Is Dream» blir Orbisons eiendom.
Det er en dempet og polert plate. Men den blir aldri glatt, for stemmen gir hver låt identitet og sjel. Det er sanger sunget av en mann som kjenner livets skyggesider, og som ikke legger skjul på hva det har gjort med ham, men som aldri lar det blokkere stemmens kraft og skjønnhet, gudegaven som holdt ham oppe. Gud skal vite at han trengte den.
I 1966 omkom hans kjærlighet, den uregjerlige Claudette, i en motorsykkelulykke. Tre år senere mistet han sine to eldste sønner i en brann. Orbison var i sannhet hva han sang.
Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.
God debattskikk
Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les retningslinjene før du deltar.
Disqus-tråden kommer her