I juni måned ble vi presentert for ti håndplukkede kunstnere som viste sine forslag til kunstneriske utsmykninger av Johan Nygaards­volds plass i det nye regjerings­kvartalet. Nylig ble det avgjort hvilke av dem som skulle få videreutvikle sine prosjekter til ferdige kunstverk. Juryen hadde tydeligvis jobbet iherdig for å finne de tre minst minne­kraftige og mest intet­sigende hva angår de grusomme drapene på Utøya.

Bak de tre valgte forslagene finner vi én enkelt­kunstner, Mathias Faldbakken, mens de to andre har gruppe­status, det vil si at forslagene har flere personer involvert. Hvordan Mathias Faldbakken har havnet i dette celebre utvalget, er meg en gåte. Juryens begrunnelse er her rent tåkeprat og helt uten respekt for hva minne­monumentet handler om, nemlig Utøya-terrorens tragedie. Faldbakken har tatt utgangspunkt i demonteringen av Picasso-bildet i den revne Y-blokka. Her har han tematisert den stålriggen som ble brukt til å fjerne og bevare Picasso-verket.

I denne stålriggen har Faldbakken tenkt å montere felter med farget glass, trolig for å gi plassen en tanke­vekkende og oppkvikkende koloritt som vil dempe all tragedien. Uansett fargebruk er det ikke mye som innbyr til en minnestund over døde ungdommer. På det punkt er kunstneren helt på jordet. Det samme har også juryen vært, men der har de kanskje falt for Picasso-aspektet. Han var jo en berømt kunstner og kastet visstnok en spesiell glans over stålriggen. Det er vel også derfor Faldbakken kaller forslaget sitt «En opprett­holdelse».

Et mer treffende engasjement finner vi i prosjektet til Henning Sunde, Hanne Tyrmi og Rainer Stange. De kaller forslaget «En minnelund for 22. juli». Det er en tittel som har klare ambisjoner om å skape et minnested med natur og vegetasjon som et vakkert og innbydende miljø. Denne tiltalende minne­lunden består hoved­sakelig av trær, de fleste unge og blomstrende, mens det rundt omkring blant ungtrærne står det utplassert noen store, mørke og avkuttede trestammer. Disse avkuttede trestammene er utformet i bronse, som både i form­uttrykk og materialitet virker klønete og natur­fremmed. Det hjelper ikke at navnene på de drepte er inngravert i stubbene.

Denne minnelunden har poetisk potensiale i seg, men det skurrer altså i symbolikken. Natur­elementene, her ungtrær, og avkuttede trestammer, hører i utgangs­punktet til samme typen vegetasjon. De representerer begge en naturgitt livsverden, iallfall delvis, som for de avkuttede trærnes del innebærer en brå og uventet slutt. Det er ikke et naturgitt endelikt, heller ikke en normal tømmer­hogst. Det er et kunstner­grep som forbeholder seg retten til å avslutte naturens egne livsformer når det passer. Her spiller det ingen rolle om trestubbene er utført i bronse.

Denne motsetningen mellom de naturgitte ungtrærne og bronse­stubbene går på symbolikken løs. De først­nevnte ungtrærne symboliserer livet, mens de kunstneriske bronse­stubbene varsler død. Det er en negativ dialektikk som svekker minne­lundens positive intensjon og visuelle poesi. Her trengs det et mer livgivende element, for eksempel lyden av rennende vann til et lite basseng. Det vil også bringe Utøya-miljøet inn i minne­stunden og gi sorgen en dypere fylde.

Det siste forslaget til et kunstnerisk utformet minnested kommer også fra en gruppe med tre kunstnere som kaller seg Raqs Media Collective. Tittelen på forslaget «22. juli national memorial» sier ikke mye om innhold og egenart, men i egen­presentasjon­en står det at de tar utgangspunkt i «tid og bevegelse», hva nå det har med Utøya-tragedien å gjøre. Jo, fordi den foregikk i tid, og det er denne tids­dimensjonen forslaget tematiserer, splitter opp og synliggjør i tolv skulpturerte klokker som forbindes med ulike fugle­formasjoner.

Både forslagets tidsperspektiv, skulpturerte klokker og fugle­formasjon­er synes å ha liten kunstnerisk relevans for hva som minnes. Tid og bevegelser finner vi overalt, mest i hendelser som ingen legger merke til. At klokke­symbolikk­en refererer til en bestemt klokke som hang i Møllergata 19 og ble ødelagt 22. juli 2011, er en finurlig informasjon, men helt i det blå når minne­stedet trenger en kunst som viser noe av smerten og sorgen ved tragedien, gjerne under en håpets synsvinkel. Å henge seg opp i tidspunktet og bevegelser vitner om en konseptuell kreativitet som ikke skjønner noe av livet, heller ikke døden.

Blant de tre innsendte utsmykkings­forslagene er det bare ett, nemlig minnelunden, som prøver å skape et estetisk og tematisk formuttrykk som både innbyr til medfølelse og ettertanke. Virke­midlene her er enkle og uttrykks­fulle, samtidig som minnelundens idé vibrerer i områdets vegetasjon og gir brukernes vandring en vedvarende påminnelse om livets lyspunkter og skyggesider. I dette forslaget ligger det mye omtanke og omsorg, men lunden trenger også et naturgitt samlings­punkt, uten hvilket minnelunden fort blir kunstnerisk og meditativt utflytende.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.