De siste dagene før skolestart. Sakte. Fortsatt noen rester igjen av the summer of love. Svensk radio, en viktig forbindelse til verden der ute. De spilte den engelske og amerikanske hitlisten, hver uke. De holdt meg oppdatert.
Monkees så ut til å tape kampen mot The Beatles. Både LP-en og singlen deres kom til kort. Det ga meg ro. Jeg ikke bare aksepterte Monkees, jeg likte dem! Allerede på senvinteren 1967, i mars-april, begynte jeg å brette luen min som Nesmith. Jeg hadde sans for de fleste singlene deres, var litt skuffet over «Headquarters» som jeg synes hadde for mange svake låter, men det gjorde dem også akseptable for en inngrodd Beatles-fan. Konkurrentene må vise svakhetstegn for å bli godtatt. Beach Boys viste tydelige svakhetstegn. Og Stones gjorde det. Jeg hadde en destruktiv innstilling til The Beatles’ nærmeste konkurrenter. Selv om jeg likte dem. Helt OK at de var gode, men de måtte ikke bli for gode.
Jeg rangerte Kinks og Small Faces som veldig gode. Og like bak kom Hollies. Slik satt jeg og vurderte popuniverset på tampen av sommeren 1967. Og smakte på de nye navnene, Procol Harum, Traffic, Hendrix, Bee Gees, Pink Floyd og Move.
Jeg tror de som vokser opp nå, vanskelig kan forestille seg hvor ubegripelig spennende og spektakulært det var å følge popmusikken i 1967. Det var nesten så hver eneste dag introduserte en ny lyd. Og over dem alle svingte Sgt. Pepper taktstokken.
Jeg fylte 15 år 13. august og fikk «All You Need Is Love». Det ble også «Paper Sun» fra Per, og en tier fra Tore. Jeg fikk trillebag (etter eget fritt ønske, første gutt med trillebag i Bærum), slåbrok og fiskestang. Stangen skulle med jevne mellomrom bidra til min nå helt uslåelige rekord: Jeg er mannen som aldri har fått fisk, ja, ikke et napp engang!
Ellers var jeg ganske godt rustet til å begynne i 2. real. Jeg var à jour i popmusikken, jeg hadde de nyeste med Beatles, jeg kunne holde samtalen i gang med Lars, både om Cream og Procol Harum. Og vi hadde en engelsklærer, Luke, vaskeekte engelskmann med sort mustasje og Dave Dee-frisyre og kleskode Carnaby light. Han elsket å snakke om popmusikk i klassen, særlig så lenge han selv hadde ordet.
Jeg kunne ikke fortelle ham at jeg var blitt narkotiker i ferien, for jeg ante jo ikke at det var derfor jeg ble så rar den ettermiddagen jeg hørte «Sgt. Pepper» i stereo hos kunstnerparet i kjellerstuen til Laila og Bjarne, og etterpå ble innviet i Emanuel Vigeland-mausoleum-hjernesvevet (med munnharpe).
Ønsket meg langt hår. Foreldrene sa nei. Livet var kjipt sånn. Meldte meg inn i SUF. Abonnerte på Orientering. Leste hvert ord i avisen, inkludert statsannonsene. Ikke en bokstav fikk gå til spille. Holder man avis, leser man alt. Jeg kjørte samme regel mange år senere da jeg abonnerte på Newsweek.
Jeg likte meg på Nadderud denne høsten, så lette fag, og så mye spennende musikk å forholde seg til. I sangtimene runget «Arnljot Gelline» i veggene. Og fra skolens tak en vinterkveld da det var fest i gymsalen og vi kom oss opp på de lave takene i knirkesneen og slapp «Arnljot Gelline» løs etter anselige slurker doktorert cola, og engelsklærer Luke ropte oss ned med en gretten grimase under barten. Men glimtet i øynene smilte. Jeg så det nok.
Går det ikke fykende, går det ikke strykende, tre mann på ett par ski, skogveier, fjellveier, bygdene forbi, midt i julefest, klarvær og blæst …
Takk, frøken Markhus, kjære sanglærer.
Hvem kan vel stå imot en gjeng realskolegutter på taket i vintermørket som ljomer «Arnljot Gelline» opprømt i kor. Hvor tiden går.
En veldig stor del av tilværelsen kretset som nevnt rundt musikk. Jeg kjøpte New Musical Express hver uke, POP-revyen sånn ca. annenhver uke, Popnytt av og til, Fabulous av og til, KOnK hver gang. Og så var det Orientering. Det ble lest. Det ble lyttet.
På lyttesiden var tilbudet tilfeldig. Jeg hadde veldig få egne plater og var derfor henvist til radio og låning. Det siste var ikke så lett. Folk likte ikke å låne bort LP-plater, risikoen for at en skive bringebærsyltetøy havnet på platen – med smørsiden ned – var for stor. Få av oss ungdommene hadde økonomiske muskler. Tenåringene var ganske fattige før. Å kjøpe LP-plate krevde tålmodighet og planlegging.
Hovedkilden til lytting var og ble den bærbare japanske transistorradioen min. Den tok inn Lux og svensk P3 så lett som bare det, NRK leverte sjelden, men når de gjorde, var jeg påskrudd. Som 8. september da Ti i skuddet-juryene satt i Molde og Oslo (antall stemmer i parentes):
1 San Francisco (Be Sure To Wear Some Flowers In Your Hair), Scott McKenzie (167)
2 Graveyard Paradise, 1-2-6 (158)
3 See Emily Play, Pink Floyd (149)
4 She’d Rather Be With Me, The Turtles (137)
5 All You Need Is Love, The Beatles (130)
6 The House That Jack Built, Alan Price (128)
7 Alternate Title, The Monkees (120)
8 I Was Made To Love Her, Stevie Wonder (118)
9 Jackson, Nancy Sinatra & Lee Hazlewood (113)
10 Silence Is Golden, The Tremeloes (103)
10 The Day I Met Marie, Cliff Richard (103)
12 It Ain’t Me Babe, Davy Jones (98)
13 Pop A Top, Jim Ed Brown (96)
14 When I’m 64, Kenny Ball and His Jazzmen (87)
15 Trying To Forget, Jim Reeves (55)
16 Island In The Sun, Fabulous Four (48)
Man kan spørre seg hva enkelte av låtene hadde på listen å gjøre. Men Pink Floyd på 3. lar seg høre.
Ser av gamle klipp fra Arbeiderbladet at Norge var tidligere ute enn England med den nyeste Monkees-singlen, «Pleasant Valley Sunday». Og Arve Sigvaldsen fikk gullplaten for «Sound Of Music» enda han ikke synger en tone der.
Snakkisen blant oss musikkinteresserte var den nye Hollies-singlen, som krevde litt mer enn vanlig, og The Move, Traffic (Luke syntes teksten til «Hole In My Shoe» var teit) og Small Faces. Alle likte «Itchycoo Park». Også Lars, som ellers elsket å ramme meg med ironi og sarkasmer, avlevert bedagelig – eller syngende, som omskrevne tekstbrokker fra Creams «SWLABR»:
Runnin’ to me a-cryin’
When he throws you out
Runnin’ to me a-cryin’
On your own again
Bortsett fra at han sang «when they froze you out» i andre strofe, med et syrlig flir, og fornøyde øyne. Han godtet seg. Og pinte meg med at han hadde gjennomskuet meg, jeg VAR ensom, jeg følte meg utenfor, det var en følelse jeg hadde levd med – og i – så lenge jeg kunne huske.
Lars var ikke slem, bare litt ondskapsfull og ganske cool, hadde sånn Carnaby-frisyre, og likte de riktige platene. Jeg ville gjerne at han skulle like meg. Men da måtte jeg tåle sarkasmene hans. Jeg tålte det fint hele skoleåret.
Lars forsvant etter rasken. Jeg møtte ham på Club 7 noen år senere. Da så han sliten ut, betydelig mindre Carnaby og betydelig mer hippie. Han hadde vært i Nepal. Han snakket sakte, like dvelende sakte som Tom Petty gjorde da jeg traff ham et tiår senere. Lars lurte på om jeg kunne låne ham noe spenn. Det var ikke som før.
Jeg så ham ikke igjen. Så forteller en venn av meg at han krysset elven i 2018. Det gjorde meg trist og stille. Man skal tenke stille tanker når man hører at noen man kjente er gått bort.
La vinden fylle dine seil, Lars Stoesen, nå lever du blant englene.
Narkotikaungdommen i Slottsparken vakte ukebladene og avisenes oppmerksomhet. Når jeg ser hvordan Nå og Aktuell dekket temaet i slutten av september 1967, forstår jeg at jeg fortsatt befant meg i barneklassen. Slottsparken var ikke et sted jeg beveget meg, hverken alene eller med anstand. Derfor virket reportasjene i de to bladene som om de handlet om en fremmed planet. Jeg kjente ingen som så sånn ut.
Det ble knapt nok byturer på meg i det hele tatt, unntatt med foreldre eller besteforeldre. Også av makelighetsgrunner, selvfølgelig. Å komme seg til byen fra Kirkeveien i Bærum innebar pes og penger. Heller henge inne med platespilleren i gang og skotte ut for å se om den vakre piken med det lange, sorte håret gikk tur med hunden sin. Hun som ventet med å fortelle meg at hun ikke bare hadde lagt merke til meg, men syntes jeg var kjekk, til mange år senere da hun var gift, kristen og nybakt mor. Av og til er verden så urettferdig at man får lyst til å utbryte et høyt og rungende FILLER’N!
Tilbake i 1967 satt jeg altså som regel på rommet og spilte plater og leste tegneserier og spøkelses- og MacLean-bøker, for ikke å snakke om Morgan Kane og KOnK og POP-revyen og NME. Det var mye å forholde seg til. Dikt skrev jeg også, og lærte meg å spille gitar. Jeg forsøkte å koble gitaren mot diktene og lage sanger. De ble ikke noe fine, og melodiene glemte jeg over natten.
Her et stykke ung eksistensialisme. Den går i grepene C-F-G-G7-C7, men deres innbyrdes plasseringer gjør det vanskelig å tippe melodien. Sangen heter «Why Me?»:
You know that I will go
and though I need you so
I’m not blue, oh yes, it’s true
’cause you did play, I can’t stay
You made a fool of me
But I, I just couldn’t see
I should know that I should go
’cause I won’t miss your lying kiss
I’ll sleep at night, ’cause I won’t fight
But when I’m thinking, I have to be drinking
You build up my life
then cut it through with a knife
I just can’t see why you did it to me
I hope you are sad, you’re driving me mad
I’m going insane, but it’s in vain
Why did you quit, it just doesn’t fit
Can’t you see
you’re the one for me
It’s you that love
Don’t you really know?
Hmmmmmmmm
(Hmmmmm fades til grepene C-G7-C-G7. Lykke til.)
Så kom endelig oppfølgeren til vårens sensasjonshit, «A Whiter Shade Of Pale». Diskusjonen glødet. Var «Homburg» en god oppfølger eller bare en feig etterligning? Engelsklærer Luke lot seg ikke sjarmere. Men jeg sto steilt på mitt. «Homburg» var akkurat like god, det var bare Luke som hadde hengt seg for mye opp i orgel og Bach. Og så kranglet vi. Luke fikk alltid overtaket, både fordi krangelen foregikk på hans morsmål, engelsk, og fordi han hadde bart og så ut som han spilte i Pink Floyd.
Jeg kunne bare stille med lyseblå genser og en sliten peau de pêche-jakke. Og jeg hadde definitivt ikke bart. Men jeg hadde oppdaget dun under nesen, med litt hjelp kunne de synliggjøres. Følgelig tjuvlånte jeg min mors mascara om morgenen og mørknet dunene. Ikke av Lukes klasse, det måtte innrømmes, men forsiktig, så det så naturlig ut, trodde jeg. Farven forsvant ganske fort, allerede etter tredje time. Men jeg mente meg i mitt ess noen få dager.
Men så opprant den fatale morgenen med lett duskregn på skoleveien. Da jeg kom inn i klasserommet skjønte jeg med én gang at spillet var over. Jeg så det på blikkene, og hørte det på fnisingen. Jeg trakk meg hurtig tilbake, med kokende ansikt, og sprang mot toalettene. Speilet er en ubarmhjertig djevel. Jeg så ut som Hitler, Hitler-Yan. En diger, våt, svart flekk under nesen, med enkelte sildrende sidebekker.
Jeg satte skjeggveksten på vent inntil videre. Mascara er lumske greier. Plutselig kom jeg på hvordan jenter så ut når de hadde grått.
Pussycats var forsidestoff i POP-revyen, det gjaldt den evinnelige militærtjenesten. Pussycats er virkelig en gåte. De eide oss i 1966. To fenomenale LP-er. En stabel herlige singler. Så kom 1967, og så skjedde det ikke mer. Til tross for at de fantes, kom de aldri tilbake. Ikke ordentlig. Den etterlengtede tredje-LP-en ble det bare snakket om. Så morknet den og ble til støv, bare et svakt ekko hang igjen, helt bakerst i bevisstheten. Så stilnet det også.
Verden var annerledes høsten 1967. På den muntre siden hadde man Joker. Han begynte å gjøre seg ganske tydelig bemerket. Alltid morsom. I KOnK, i Det Nye, og i POP-revyen. Jeg var så heldig å bli kjent med ham senere i livet. En hedersmann. Sterkt savnet.
Tidens alvor sto Vietnam-krigen for. Jeg var meget engasjert og havnet i stadige krangler med Amerika-elskerne fra Unge Høyre som eide skolegården. Det regnet bomber over Haiphong og man nærmet seg det store vendepunktet rett over nyttår, Tet-offensiven.
Svensk porno nærmet seg også. Men vi ble utsatt for sensur i motsetning til svenskene. Hverken den nyfikne gule eller blå gjorde meg særlig svett i lurken. Sex fremført av slitne mennesker uten hverken manus eller storyline, i kornete sort/hvitt med uoppredd rot som bakteppe, var ikke i nærheten av den onde dronningen i Snehvit som fantasi-utløser når man hadde litt kvalitetstid for seg selv i gabardinen. Jeg slet med å komme meg gjennom begge filmene.
Blomsterbudskapet fra San Francisco begynte å miste glansen. Oslo i slutten av oktober bød ikke på kjortel- og sandal-vær. Snarere møkkaregn og gjørme. Et føre som ikke stoppet Lyn fra å grisebanke Rosenborg på Ullevål. Masse syting og klaging fra trønderne etterpå. Men de ble utspilt og ydmyket, og Nils Arne Eggen forårsaket straffe, og alt var vidunderlig. 4-1. Stygge sifre. Som fortjent. Jeg var ikke der. Måtte klare meg med NRK som sendte en time i opptak på TV klokken 19.00 – mens radioen bare ga utvidede rapporter på direkten. Ikke akkurat optimalt. Men deilig likevel. Lyn eide Norge.
POP-revyen var på sitt aller beste denne høsten. Terje Mosnes innviet oss i Frank Zappas skakke verden, «Absolutely Free». Han hadde også vært i Njårdhallen og opplevd Stax-artistenes rytme-eksplosjoner. Så hadde Small Faces vært i Norge igjen, og Terje intervjuet dem. Steve Marriott avslørte at de begynte på «Itchycoo Park» da de var i Trondheim i mai, mens Ronnie Lane hevdet at de skrev den i Sveits. Og om ikke dette var nok, fikk vi vite at Jimi Hendrix abonnerte på POP-revyen. Særlig.
Som nevnt tidligere var veldig mange spent på og opptatt av Procol Harums nye single «Homburg» denne høsten. Var det i det hele tatt mulig å matche en debut som «A Whiter Shade Of Pale»? Svaret er ja. Les videre, og se selv.
Den umulige oppgaven
«Homburg», Procol Harum (Utgitt 22. september 1967)
Hvordan følger man opp en av tidenes sterkeste singleplater, og absolutt den mektigste debutlåten noensinne? Forventningspresset må ha vært kolossalt, og det var kanskje av ren nødvendighet at Gary Brooker sparket både trommeslageren (som var så fersk at han ikke spilte på «A Whiter Shade Of Pale», uansett) og gitaristen. Han hentet inn kjentfolk, B.J. Wilson og Robin Trower, to fremragende musikere, som begge hadde spilt i Brookers gamle band, The Paramounts. Man kan trygt fastslå at det øket Procol Harums slagkraft betraktelig.
Brooker hadde låten klar, den gikk en stund under arbeidstittelen «Homburg Hat», men hatten ble droppet. «Homburg» sto bedre. Sangen er en tydelig fetter av «A Whiter Shade Of Pale», og det ble også holdt mot den både av kritikerne og min engelsklærer Luke på Nadderud. De mente det var mer av det samme, men uten det magiske orgeltemaet i måneblått. Jeg forsto hva de mente, men var absolutt ikke enig i kritikken.
«Homburg» er en like mystisk og vakker låt som «A Whiter Shade Of Pale», den beveger seg i det samme landskapet, men den har sin egen unike stemme. Nettopp ved å dempe orgeleffekten, flytte pianoet frem, og legge melodien og ikke minst refrenget i slakere buer, oppnådde de å skape noe gjenkjennelig og likevel annerledes. Forgjengeren var et desperat, emosjonelt utbrudd. «Homburg» er en bedrøvet og resignert klagesang.
Tekstens bilder er både vakre og illevarslende, samtidig som de ikke uten videre danner noen ferdig fortelling. Lytteren må bidra selv. Det er da også noe av det mest fascinerende med Keith Reids beste tekster. «Homburg» er absolutt en av dem. Nesten hver strofe er et surrealistisk maleri. Hva annet kan man si om linjer som «the mirror on reflection has climbed back upon the wall» og «leaving only ash-filled ashtrays and the lipsticked unmade bed»? Og likevel danner det mening.
«Homburg» handler om et forhold som er gått til helvete. Opplevd gjennom den etterlattes smertefulle reaksjoner og refleksjoner. Det første verser dirrer av de vonde etterdønningene etter dramaets klimaks, da hun pakket koffertene og strøk på dør. Det andre verset er avgrunnen, tiden står ikke bare stille, urviserne på klokketårnet går baklengs, så snart de møtes vil de fortære hverandre og utløse selve undergangen. Alt håp er ute. Det finnes ingen fremtid.
Mot denne suicidale dysterhet står refrengets oppsummering av hovedpersonens slurvete påkledning som en pussig metafor. Buksebretten hans er møkkete, skolissene knyttet feil, og til alt overmål bruker han en frakk som er alt for lang til at det er passende å spankulere rundt med en homburghatt på hodet. Av med den! At de bruker så mye plass på dette – refrenget gjentas om og om igjen mot sangens fade – reduserer dysterheten. Sangen får unektelig et glimt i øyet.
Fordi melodien er smulere, behøver ikke Brooker å utfordre rekkevidden på stemmen sin, slik han måtte i «A Whiter Shade Of Pale». Han har tilsynelatende all verdens tid, akkompagnerer seg selv på piano, og veksler mellom akkorder og korte, melodiske kommentarer til tekstlinjene. Stemmen og pianoet dominerer versene, lavmælt, men distinkt. Du må faktisk spisse ørene for å oppdage Matthew Fishers orgel til å begynne med, men det er der, og danner en klangbunn, en slags underjordisk lagune for Brookers dryppstens-toner. Enda tydeligere i det andre verset. Til gjengjeld blir orgelet synlig når komposisjonen løfter seg inn i refrenget, da gjenkjennes Fishers klassiske tonespiraler. Jeg synes nok at det vakre orgeltemaet med hell kunne vært mikset frem i lydbildet.
Nyankomne B.J. Wilson viser klasse hele veien, han er tilbakeholden, men ultramusikalsk i måten han utporsjonerer sine utbrudd og bruken av cymbaler på akkurat de riktige stedene. Han løfter låten der den skal løftes, og lar den ellers flyte i fred.
«Homburg» er en vidunderlig låt. Evig lindrende som lyden av bølger over sand. Procol Harum viser dessuten en velsignet form for selvkontroll. Med en hel verdens oppmerksomhet og forventningspress på seg våger de å svare med dette forunderlig skjønne eksempel på «less is more».
Verden var ikke rettferdig, det ble ikke en ny nr. 1, bare en skarve 5. plass i England, og de skulle aldri nærme seg TOP 10, hverken i England eller USA igjen. Men akkurat det tror jeg ikke de tok så tungt. Procol Harum hadde allerede fokus på LP-formatet, det var der de skulle utfolde seg. Om ikke annet ga de allerede høsten 1967 signal om at Procol Harum ikke var som andre band. Deres uforutsigbarhet skulle bli en del av deres styrke og sjarm.
Og når det gjelder «Homburg»; ettertiden har gitt sangen oppreisning. Selv har jeg alltid likt den enda bedre enn «A Whiter Shade Of Pale».
Gruppens eksentriske valg av B-side, «Good Captain Clack», får min absolutte anerkjennelse. En surrealistisk barneregle på syre, med allsang og løyer, det hele unnagjort på ett minutt og 32 sekunder. «See the naked jumberlack sip his aphrodisiac» indeed.
Gøy å vite:
«A Whiter Shade Of Pale»s gåtefulle blanding av Percy Sledges «When A Man Loves A Woman», Dylans surrealisme og et oppjazzet Bach-tema fra en sigarreklame var skrudd så elegant sammen at sluttresultatet lød, ikke bare annerledes enn alt annet du hadde hørt, men også tidsriktig, eller snarere et skritt foran tidsriktig. Slektskapet til rhythm & blues-bandet The Paramounts virker fjernt inntil man begynner å lytte. De er der inne. Med gruppens fjerde album, «Home» (1970) var transformasjonen fullført – på det tidspunktet var Procol Harum et komplett gjenoppstått Paramounts, besetningene er identiske. Og tenk, en gang (1965) var Paramounts kompbandet til Sandie Shaw.
Kjøp billetter til Document-lesermøtet i Stavanger her!
Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!
God debattskikk
Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les retningslinjene før du deltar.
Disqus-tråden kommer her