Bomringen: Et moderne system for å minne deg på at du lever feil

Bomringen startet som et praktisk tiltak. En løsning. Du betalte litt for å kjøre over en bro. Broen ble bygget. Alt var ryddig. Transparent. Nesten høflig.

Så ble bomringen værende.

Og så kom det flere. Og så ble det så mange at vi sluttet å telle, og i stedet begynte å snakke om “soner”, som om vi befant oss i en slags urban versjon av Hunger Games der målet er å komme seg til jobb uten å bli økonomisk utryddet.

I dag har vi bomstasjoner som reagerer på tidspunkt, biltype, om du har med deg passasjer, og hvor fornøyd du ser ut i speilet. Du kan risikere å betale ekstra for god holdning.

Du betaler én passering klokken 06.59. En annen klokken 07.01. Hvis du ler i bilen, justerer systemet seg. Hvis du gråter, får du parkeringsbot på forskudd.

Det kalles trafikkregulering. I praksis er det en slags nasjonal IQ-test, kamuflert som infrastruktur.

Bomringen er ikke der for å hjelpe deg å komme frem. Den er der for å lære deg å bli hjemme. Eller i det minste føle skyld mens du kjører. Eller ta el-sykkelen. Den er det eneste pedagogiske verktøyet i Norge som kombinerer klima, skam og regnskap i én og samme passering.

Det er ikke de som kan velge bort bilen som rammes. Det er de som ikke kan.

Pendlere. Barnefamilier. Folk uten tog, trikk, T-bane, båt, el-sparkesykkel eller som trenger rutetilbud etter klokken fire. De som bor for langt unna alt og trenger en bil som starter når det er kaldt og som virker hver eneste dag, også når det snør sidelengs og de har to små barn i baksetet.

Og nei, ikke alle kan kjøpe elbil. Ikke alle vil heller. Fordi ikke alle stoler på at batteriet holder i minus femten og motbakke.

Og mens de kjører, betaler de. Og mens de betaler, blir de overvåket. Hver tur loggføres. Hver passering lagres. Hvis du krysser sonene for ofte, virker det mistenkelig. Kanskje du har noe å skjule? Kanskje du ikke har dårlig nok klimasamvittighet? Systemet vet hvor du bor, hvor og hva du kjører, og hvor ofte du trosser idealet om kortreist livsstil og nærmiljøengasjement. Det rammer ikke de som får dårlig samvittighet av å kjøre bil. Det rammer de som ikke har tid til det.

Det er ikke lenger bare en avgift. Det er en karakterbok. Du får trekk for å ha visse mistenkelige behov.

Fri ferdsel er blitt en luksus. Og bomringen er sensoren som sier at du burde hatt hjemmekontor, syklet, bodd nærmere sentrum og helst ikke eksistert.
Systemet er så komplekst at ingen vet hvordan det fungerer. Ikke engang de som har laget det. Men de vet at det virker. For folk kjører fortsatt. Folk betaler. Folk svelger systemet som om det var en slags passiv-aggressiv vitaminpille de får fra staten for å minne dem på at de burde ha syklet.

Bomringene har nå nådd det nivået av byråkratisk evolusjon hvor ingen lenger trenger å forklare seg. De bare er der.

Som været.

Eller kommentarfeltet i VG.

Først publisert på skribentens Facebook-side. Republisert med tillatelse.