Vestlig «klima­bistand» på avveie

Vestlig såkalt klima­bistand til fattige land går ofte til prosjekter som ikke reduserer klima­gass­utslipp. Fenomenet er velkjent og dokumentert blant annet i en bredt anlagt sak fra Reuters i 2023.

Til tross for kritikk av den tvilsomme pengebruken er det imidlertid ingen ende på eksemplene. Blant EUs prosjekt­er til «klimabistand» finnes også finansiering av bryte­arena­er i Gambia, melder Die Welt.

Tre nye idrettsanlegg i det vest­afrikanske landet er blitt finansiert med «klima­beskyttelses­midler», opplyser den tyske avisens vitenskaps­redaktør Axel Bojanowski. Begrunnelsen er at anleggene skal skape

«motstands­dyktig­het mot klima­endring­er gjennom kulturell identitet og sosialt samhold». Finansierings­logikken: De som kjemper sammen, trosser konsekvensene av den globale oppvarmingen.

Pengebruken forsvares med at det handler om å tilpasse seg klimaendringer.

Prosjektet i Gambia er et eksempel på en økende trend i internasjonal klima­finansiering: Kultur­prosjekter, idretts­anlegg eller «holdnings­skapende arbeid» får merkelappen «klima­tilpasning». Det brukes et vidt begrep om motstands­dyktighet som omfatter alt – og som til syvende og sist oppnår lite.

Veien er kort til korrupsjon:

Klimabistanden har lenge stått i fare for å gå i samme felle som den tradisjonelle utviklings­hjelpen: Kampen mot klima­endringene fører også til byråkratier som definerer sine tjenester som utbetalinger av penger snarere enn utførte tjenester – et selv­forherligende system: Evidens­basert effekt kommer i bakgrunnen; i stedet sikrer tildelingen av midler institusjonenes velstand.

Noe av problemet er fraværet av retnings­linjer for hva som er klima­finansiering.

FNs klimasekretariat forklarer at det er opp til landene selv å avgjøre om de ønsker å innføre enhetlige standarder.

Noen programmer gjør også skade:

Skogvernprogrammer for klima­kompensasjon fører for eksempel til at lokal­samfunn blir fordrevet og fratatt sine rettigheter. Ansatte i bistands­organisasjoner rapporterer for eksempel at brasilianske myndigheter fordriver bosetninger under påskudd av påståtte klima­forpliktelser.

Siden det er vanskelig for vestlige land å redusere CO₂-utslippene enda mer, betaler de for angivelig kompenserende tiltak som treplanting i andre land.

Og Norge er med:

I Uganda mistet et lokalsamfunn beiteland fordi et norsk selskap plantet skog for kvotehandel – uten tilstrekkelig informasjon eller kompensasjon. I Tanzania ble medlemmer av masaifolket fordrevet for å utpeke beskyttede områder til fordel for europeiske klima­kvote­fond. I Kongo lovet REDD+-prosjekter (et FN-initiativ mot avskoging) klima­beskyttelse, men førte til land­konflikter og sosiale spenninger. I Mexico og Kenya bygde inter­nasjonale investorer enorme vindmølle­parker på urfolks landområder – uten reell medbestemmelse eller involvering.

Hvor lenge vil Vesten fortsette med slike prosjekter når Trump-administrasjon­en trekker USA helt ut av all klima­politikk?

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.