Sylvi vant første duell

Sylvi Listhaug vant den første debatten mot Jonas Gahr Støre. Støre prøver for hardt. Han ramser opp, han prøver å kontre alle angrep, og han unnser seg heller ikke for ufinheter som å vri på motpartens ord. Han hadde salen og moderatoren på sin side, og likevel klarer han ikke fremstå som overbevisende. Det er svakt. Hadde det vært et alminnelig publikum i salen, og ikke venstreorienterte journalister, ville ingen vært i tvil.

Støre er statsminister. Han kunne kostet på seg en viss romslighet. Han kunne latt noen angrep prelle av. Men han skal vinne hver eneste ball. Det taper han på.

Sylvis forse er at hun er rutinert og virker mer overbevisende. Når hun sier hun har besøkt Ulstein-verftet og familien forteller henne at vilkårene for å drive er blitt stadig vanskeligere under Støre, så tror vi henne. Men da skal Støre overgå henne, og sier at han har besøkt Ulstein og kysten mange ganger. Han napper moderator i ermet, Jonas Vikingstad: -Jonas, du har et fint navn, du burde invitere Listhaug til en reise langs kysten.

Det var ment som en morsomhet, men den hadde en brodd, og derfor var den ikke morsom.

Støre er en vestkantgutt, og vestkantgutter liker ikke å tape. Hvis de føler at de sakker akterut, tyr de til triks. Men samtidig avslører de seg selv.

Støre snakket hele tiden om at Listhaug vil ta fra fellesskapet og gi til de rike. Dét er en klisje. Han presterte til og med å gjenopplive Ronald Reagan og hans trickledown-økonomi. Bare de rike får nok skattekutt, vil pengene risle ned og skape nye arbeidsplasser.

Men det er mer alvor over det Sylvi sier. Vi lever ikke på 1980-tallet. Om noe, så er det Støre som er rikingen som tar ut utbytte på 8 og 12 millioner kroner. Han har råd til å reise på ferie i utlandet. Det har ikke de lavere lønnsklasser. Under Støre er den norske krona blitt en shitcoin, og Norge er på vei til å bli et shithole country.

Støre beskyldte FrP for å ville skape et nytt klassesamfunn. Men det er Ap under Støre som har skapt store forskjeller og polarisert samfunnet. Det har venstresiden gjort i alle samfunn der de har hatt makten. Når det dukker opp en reaksjon fra høyre, tyr venstresiden til de gamle triksene og hevder at en annen politikk enn deres vil begunstige de rike.

Det er en type mistenkeliggjøring venstresiden har brukt med hell i årtier. Men den har gått ut på dato, ganske enkelt fordi det er den sosialistiske politikken som gir størst forskjeller og lar staten bli totalt dominant.

Støre er i virkeligheten en tragisk figur. Publikum merker instinktivt at han forsøker å overbevise seg selv like mye som han strever med å overbevise publikum.

Han påstår at FrP vil rasere enhetsskolen. Men det er Ap som har rasert skolen. FrP tar bare konsekvensen av realitetene og sier at verstingene må ut av klasserommene, for de ødelegger for flertallet. Alle vet at det stemmer, men Støre klarer å vri det til at Sylvi vil ta ut elever som ikke kan lese og påføre dem et nederlag. Det var ikke dét Sylvi sa. Her stikker vestkantgutten frem og jukser, heller enn å innrømme et nederlag.

Det er klart at problemene i skolen er et enormt nederlag for Ap. De har importert hundretusener av fremmede til Norge og skulle demonstrere den norske modellens styrke ved å vise at kulturer og religioner lot seg integrere like godt som klasser.

Nå har vi sittet med fasiten i mange år og vet svaret: Det går ikke.

Men Støre er ikke mann for å innrømme det. Han skyver heller skylda over på høyresiden, som tør å si sannheten.

Hvordan Sylvi klarer å formidle at det er hun som tør ta ansvar, og at landets statsminister ikke gjør det, vil avgjøre hvordan valget går.

Sylvi er i angrepsposisjon, og etter onsdagens debatt burde hun kjenne Støres svakheter. Hun er best når hun kommer med personlige historier: Om lærererinnen som sier at hun ikke tør å være lærer når hun blir gravid. Det er for farlig. Klyp, spark, slag. Læreryrket er det tredje farligste.

Støre svarer på slike beskrivelser med sosionomspråk: – Slik skal vi ikke ha det, og så lirer han av seg tall, tiltak og statistikk.

Men det er ikke dét som avgjør: Det er overbevisningen. Hvem som sier noe som vekker gjenklang hos tilhørerne. Stemmer det Sylvi sier? Kjenner vi oss igjen?

Hvis Sylvi klarer å perfeksjonere budskapet, kan det bli en spennende valgnatt.

Sylvi har noe på gang, mens Støre spiller gamle plater.