Høyrefløyen kan samles om fair play og ytringsfrihet

Mange har etterlyst samling på høyresiden, dvs. til høyre for Høyre. I stedet for å fokusere på hva som skiller, kan man fokusere på hva som samler, og to ting springer i øynene: fair play og ytringsfrihet. Når vi har sympati for Sylvi Listhaug, er det fordi hun systematisk er blitt utsatt for det amerikanerne kaller a chip on her shoulder. Hun er aldri god nok. Dette provoserer nordmenn som kjenner seg igjen i rollefordelingen: Duksen fra vestkanten som dukker jenta fra Sunnmøre.

Woke og politisk korrekthet har tilspisset denne konflikten. De som påberoper seg å kjempe for de marginaliserte, er i virkeligheten de mest arrogante. Nordmenn gjenkjenner lusa på gangen uten forklaringer.

Vi ser på Sylvi gjennom disse klassebrillene: Hun kommer aldri til å få den behandlingen Støre får med dagens medier.

Derfor går Document inn i valgkampen med et journalistisk mandat. Grunnen ligger opp i dagen: Ikke noe MSM-medium gir Sylvi en fair behandling. Heller ikke denne gang.

Document har derfor en rolle å spille, på samme måte som Breitbart hadde i 2016. Så tilbakestående er norsk politikk, vi henger ti år etter USA. Minst. Det er mye å ta igjen. Document og våre lesere kan være såkornet som får det til å spire, og FrP ser selvsagt at dette er en vinn-vinn-situasjon: Vi dekker Sylvi på hennes premisser, ikke motstanderens. Hvis det løsner, kan det gå fort, og venstresiden er tydelig nervøs.

Støre var frempå med at man i norsk politikk ikke opererer med fiendebilder, men behandler hverandre med respekt og som motstandere. Det lyder besnærende, men stemmer ikke. Venstresiden og mediene har i årtier behandlet FrP som fienden. Spør Carl I. Hagen.

Har det forandret seg? Er det kanskje bare taktikken til venstresiden? Foretar de en tilpasning til en virkelighet som går dem imot? Støres svar er en blanding av arroganse overfor politiske konkurrenter og en beskjedenhet overfor virkeligheten som tukter ham hver eneste dag. Han innrømmer ikke dette åpent. Da ville han i så fall vært ferdig. Men han tilpasser seg: Ja, kriminaliteten vokser. 1000 gjengkriminelle er tusen for mange, men i Sverige har de 30.000. Han nevner ikke at grensen er ikke-eksisterende og at gjengene beveger seg sømløst.

Støre gir inntrykk av å ville gjøre noe, ved å si at de skal ta fra gjengene biler og klokker. Dette er politikk fra flere år tilbake. Man vil skape et inntrykk av handlekraft. Men alle som er på bølgelengde med virkeligheten, hører at det lyder falskt.

Venstresiden har utformet en strategi som skal ta brodden av høyresidens argumenter: Vis litt imøtekommenhet, innrøm at det er bekymringsfulle trekk, men bruk denne innrømmelsen til å angripe dem desto sterkere: Sylvi vil ødelegge enhetsskolen og la de rike bygge privatskoler som segregerer samfunnet. Sier duksen.

Slår dette an? Ja, hos noen. Men Støre sliter med grasrota, som rommer en dyp og voksende skepsis mot overklassen. Støre overlever bare så lenge han kan spille duksen som vet best, og som kan sette Sylvi på plass. Men vet han virkelig hva han snakker om? Eller står han på sandgrunn? Støre er svært sårbar på krim og energi. Der burde Sylvi dundre løs.

VGs politiske redaktør Frøy Gudbrandsen spilte Støres spill. Hun sa at Sylvi ikke er den samme kontroversielle politikeren i dag som da hun dro til Rinkeby som justisminister. Hun er blitt stueren, heter det seg. Dette uttrykket rommer at hun har vært noe annet, men har forbedret seg. Ingen ville finne på å bruke samme hersketeknikk mot Støre eller Stoltenberg.

Gudbrandsen syntes Støre var «hakket bedre». Denne karaktersettingen har vi hørt før. Når det kommer til stykket, trekker Støre det lengste strået, i pressens øyne. Men budskapet har ikke samme gjennomslagskraft som før. Noe er skjedd. Donald Trump er skjedd, krigen mot Russland og EUs knefall for Trump sender rystelser gjennom venstresiden i Europa, som ennå ikke klarer å gi slipp på det grønne skiftet. Støre har en arroganse som er en blanding av overklasse og marxisme, derfor kjører han på med havvind etter at alle andre har skrinlagt planene.

Hvordan kan han kritisere Sylvis skattekutt når han skal bruke 58 milliarder på havvind og forsvarer elektrifiseringen av Melkøya?

Sylvi var innom begge deler, og Støre påsto at elektrifisering i nord var fremtidsrettet. På de områdene som griper direkte inn i folks hverdag, kan Sylvi bli mye tøffere. Hun kunne filleristet ham.

Document er til stede for å avsløre hva som virkelig skjer.

VG-Gudbrandsen synes Sylvi var for slagordpreget, mens Støre var «dypere». Er det mulig?

Streiftanke: Mediene er ikke like hatefulle mot Sylvi som før. Kan det ha noe å gjøre med at hun tross alt er moderat sammenlignet med alternativene i USA og Europa?

Det venstresiden ikke forstår, er at også Sylvi løftes av en bølge som går over hele Vesten, og den har heller ikke hun kontroll over.

Det var helt forbløffende å høre moderator Jonas Vikingstad fra Stavanger Aftenblad dreie debatten slik at Sylvi fremsto som taperen. Ikke bare trakk Støre frem at hun og hennes regjering hadde hatt syv justisministre. Vikingstad forlangte også at hun skulle ramse dem opp etter tur. De to siste klarte ikke Sylvi, for de var settestatsråder. Vi husker godt hvordan pressen raljerte over utskiftningene.

Sylvi kontret med at Støre har mistet 10–15 statsråder i skandaler. Men det ble med dét. Vikingstad forfulgte ikke den replikken med å be Støre ramse dem opp.

Det finnes én lov for Loke og én for Tor.

Dette er velgerne lei av.

Document er der for å representere den vanlige velger som Støres politikk går ut over.

Han representerer EU-systemet, som ser på nasjonene og innbyggerne som brikker i et spill.

Den nye overklassen kvier seg ikke for å være vulgær. Støre sa at Sylvi kom til å «kødde» med EØS-avtalen. Vikingstad var på pletten og sendte ballen videre: – Kommer dere til å «kødde» med EØS-avtalen? Og Sylvi skulle vise at hun ikke var svak, og gjentok begrepet «kødde». Hun kunne kostet på seg å la være å bruke slike folkelige ord for kjønnsorganer, for det er faktisk noe vanlige folk ikke har sans for. De har bevart en viss takt og tone. Overklassen har mistet den.